Emma

Emma lÞp og lÞp og lÞp. Hun kunne rett og slett ikke la vÊre, kunne ikke stoppe. Da hun nÄdde gresset i parken, slo hun tre viltre hjul rett etter hverandre. Det var mer hun noen gang hadde klart fÞr.

Det rÞdgylne, bÞlgete hÄret falt ned i ansiktet hennes og dekket for de smilende blÄgrÄ Þynene. Selve ansiktet var hjerteformet og fullt av fÞlelser. Uansett hva hun fÞlte, til ethvert tidspunkt, lyste det av ansiktet hennes.

Yes, yes, YES! tenkte hun strÄlende glad mens hun tok dansetrinn pÄ den fuktige grusgangen under de store, mÞrke trÊrne. Det var en grÄ og vÄt dag, men ingenting kunne legge demper pÄ humÞret hennes. Store skyer av duer lettet pÄ begge sider av henne.

Den gamle damen pÄ benken stirret surt pÄ henne, som vanlig. Men allikevel var blikket litt blidt, kanskje humÞr var noe som smittet? Emma visste ikke hva hun het, hadde aldri snakket med henne, men pÄ en mÄte fÞlte hun at hun kjente den gamle damen. Hun satt alltid der nÄr Emma kom hjem fra skolen, hadde alltid gjort det.

Hun var ikke sÄ mye Ä se pÄ. Den gamle damen altsÄ, ikke Emma. Huden pÄ hendene og i ansiktet var skrukkete som et altfor velbrukt gammelt laken. Noen ganger hadde hun med brÞdsmuler til duene. HÄret hennes var samlet i en stram, grÄ knute. Noen ganger, nÄr det var kjÞlig i lufta, sÄnn som i dag, hadde hun pÄ seg et usmakelig rÞdbrunt pannebÄnd og matchende fingervanter.

Hun virket alltid tverr og sur. Leppene var tÞrre og tett sammensurpete, sÄnn som det blir nÄr du strammer en tÞypose med snÞring i toppen.

Emma gikk rett forbi, som vanlig uten Ä se pÄ henne.

Da hun nÄdde den andre enden av parken var hun kommet ut i den gamle bydelen. Husene her var for det meste gamle bygÄrder med en viss forfallen sjarm.

* * *

Livet var vidunderlig herlig. SÄnn hadde hun ikke fÞlt det denne morgenen, da hun hadde deiset inni Ham i vestibylen pÄ skolen. Hun hadde snudd seg og gÄtt baklengs for Ä si hadet til noen venner i en annen klasse. Hun hadde akkurat snudd seg tilbake igjen, men uten helt egentlig Ä se hva som var foran henne, da Det skjedde. Hun dumpet inn i et eller annet loddrett pÄ gulvet foran henne. Det kunne ikke vÊre en av stolpene, for selv om hun hadde gÄtt pÄ dem tidligere, hadde hun gÄtt forbi dem nÄ.

Det var heller ikke mykt, sĂ„nn som ñ uĂŠĂŠĂŠh! Vakt-mesteren! ≈h, at hun kunne tenke sĂ„nn.

FÞrst da tok hun seg sammen og mÞnstret personen foran henne med Þynene. Han hadde pene, brune kordflÞyelsbukser, en stilig mÞrkegrÄ genser med en lysere stripe over brystet, og en morsom lakserosa skjortekrage stikkende opp fra genseren.

Til slutt sÄ hun opp pÄ ansiktet Hans. Huden var glatt og pen, med noen (ytterst) fÄ fregner dusjet ned pÄ nesa. ÿynene var det klareste, mest skinnende blÄ. HÄret hans var lysebrunt ñ i en absolutt nydelig frisyre, litt sÄnn halvlangt pÄ en mÄte.

Det var Johan, skolens fineste gutt.

Hun prÞvde skrekkslagen Ä stotre fram en unnskyldning, men han bare slo ut med hÄnda, smilte verdens skjÞnneste smil og ñ blunket til henne.

* * *

Emma vridde om nĂžkkelen i den gamle tredĂžra med det rustne dĂžrskiltet. Leiligheten var trang og liten, men hyggelig innrettet.

'≈ nei, Petter, hva har du gjort!?' Petter, hennes Ă„tteĂ„rige onde lillebror, hadde slĂ„tt til ñ igjen. Over hele kjĂžkkenveggen var det smĂ„, lilla hĂ„ndavtrykk. Hun visste det var en feil Ă„ kjĂžpe fingermaling til ham.

'Emmaaaaa!' sutret han.

Hva er det nÄ da, din jÊvla tulling, tenkte hun ampert, har du ikke gjort nok skade som det er?

Hun fulgte lyden ut i stua. Vanligvis var det et hyggelig rom, med blekgule vegger og pastellilla gardiner. Hvis man sÄ veldig nÞye etter, oppdaget man et stort, pent blomstermÞnster.

Omtrent midt i rommet sto en gammel, slitt svart skinnsofa, og i hjÞrnet sto en blÄ stressless-etterligning. Tv-en var absolutt ikke av nyeste modell, men den funket fremdeles fint, som moren pleide Ä si. Mellom tv-en og sofaen sto salongbordet. Selve bordplaten var i mÞrkt, sotet glass, beina og avishylla under var i ett eller annet svartmalt metall. PÄ hylla lÄ en hel haug med blader: hennes egne ungdomsblader, Petters fotball og morens Se og hÞr. Emma syntes dette var det kuleste mÞbelet i hele stua. Moren hadde kommet over det pÄ salg i en av de hippe butikkene inne i byen.

I dag var det sofaen som var problemet. Petter hadde tydeligvis prÞvd Ä spise frokostblanding med yoghurt. PrÞvd. Hele porsjonen lÄ klint utover. Mens hun sto der, lammet av frykt, dryppet den sakteflytende massen ned pÄ det slitte plankegulvet.

'Petter,' sa hun, nesten litt pÄ grÄten. 'Jeg har sagt jeg vet ikke hvor mange ganger at du ikke skal spise fÞr jeg kommer hjem.' Hun var streng nÄ, men gudene mÄtte vite at hun hadde rett til det. Naturligvis mÄtte han Þdelegge dagen hennes!

'Men jeg var sÄ sulten,' grein han mens tÄrene rant i strie bekker nedover kinnene hans.

'OK, gÄ og hent en klut og noe papir sÄ vi fÄr fiksa dette fÞr mamma kommer hjem,' beordret hun og tok skjea og begynte Ä skrape bort frokostblanding og yoghurt fra sofaen.

Igjen drÞmte hun seg bort til tidligere pÄ dagen.

* * *

Den andre gangen den dagen hun hadde truffet Johan var i storefri. Hun skulle i kafeteriaen for Ă„ kjĂžpe en yoghurt. Han sto der, lent gangsteraktig mot veggen. Da han sĂ„ henne komme rettet han seg opp og stilte seg etter henne i kĂžen. Etter et Ăžyeblikk eller tos nĂžling, sa han: 'Hei. Du er Ö Emma, ikke sant?'

'Eh, jo, jada,' hadde hun svart stotrende.

'Ja, jeg trodde det,' hadde han sagt da. SÄ ble det stille igjen, pÄ den pinlige mÄten. Hun var innerst inne i fyr og flamme, men hun turte rett og slett ikke Ä vise det.

Hun betalte for yoghurten og begynte Ä bevege seg mot klasserommet igjen. Han fulgte etter. Hun stoppet og sÄ pÄ ham.

'Jeg ville bare si,' begynte han usikkert, 'Ăžh, ehmÖ Vel, duÖ du erÖ Du er veldig flink til Ă„ tegne!'

En dekklÞgn, det var helt Äpenbart, for hun var ikke flink til Ä tegne. Dessverre hadde kunst og hÄndverklÊrerne bestemt seg for Ä ramme inn og henge opp en tegnelekse som klassen hennes hadde hatt. Emma hadde gjort den leksa fÞr frokost pÄ innleveringsdagen.

Men det var jo hyggelig da, selv om det opplagt var noe annet han ville si.

'Hei Johan! Kommer du?' ropte noen av kameratene hans.

'ÿh, jeg mÄ visst gÄÖ' stammet han.

'Ja, hadet da,' sa hun forvirret. Kjekke, kule utrolig populĂŠre Johan snakket med dumme, teite Emma med billige klĂŠr? Verden var merkelig.

* * *

Nei, dette dugde ikke. Hun sto bare der i drĂžmmeland, fikk ikke gjort noe som helst.

Hun skottet ned, og jammen var det ikke lille Petter hun sÄ, fullt i gang med tÞrkepapir? Han prÞvde fortvilt Ä slette minnene fra det uheldige mÄltidet. Snart var alt borte fra sofaen, og hun hjalp ham litt vennligere Ä fÄ bort resten fra gulvet.

'Skal jeg hjelpe deg med maten nÄ?' spurte hun og prÞvde Ä skjule oppgittheten i stemmen.

'NÊh, eríkke sulten lenger,' sa han misfornÞyd. Snart satt han begravd i et av de gamle fotballbladene igjen og lot ikke til Ä kunne forstyrres. Emma visste at han for det meste bare sÄ pÄ bildene, men at han prÞvde Ä stave seg fram til bildetekstene ogsÄ.

Oi, jeg er nĂždt til Ă„ bli ren og pen til i kveld, tenkte hun plutselig.

'Hei Petter, jeg gÄr og tar et bad, jeg!' ropte hun.

'Mmm,' svarte han. Emma trodde ikke at han hadde fÄtt med seg det hun sa.

Hun sank ned i det varme badevannet og tenkte pÄ hva hun kunne ha pÄ seg i kveld. Det rÞde skjÞrtet med de smÄ gule hjertene, det er rent. Og de stripete strÞmpene. Men hva kan jeg bruke over?

Det varme vannet gjorde sitt for Ă„ avstresse henne, og snart var hun tilbake ved sitt tredje mĂžte med Johan.

* * *

Det var i det siste lille friminuttet. Emma satt litt i utkanten av sirkelen av jenter som alltid dannet seg i friminuttene. Hun var i utkanten, men del av samtalen allikevel.

Hun skulle akkurat til Ä komme med et nytt argument da hun sÄ et kjent fjes titte inn dÞrÄpningen. Johan vinket til henne.

Meg? tenkte hun og pekte pÄ seg selv mens hun hevet Þyenbrynene spÞrrende.

Ja, mimet han. SÄ fikk hun gÄ da. PÄ veien fra vindushjÞrnet fÞltes det som om hun snublet i tusen sekker.

Han smilte varmt og tok henne i hÄnda da hun (omsider) nÄdde frem.

'Ehm.. Emma, skal du noe i kveld?'

'Ăżh, nei, jeg tror ikke det,' svarte hun et sted mellom forundret og forferdet. Ba han henne med ut?

'MÞt meg ved kinoen klokka sju, sÄ kan vi kanskje spise noe sammen etterpÄ. Ja, bare hvis du vil, altsÄ..'

'Naturligvis vil jeg,' svarte hun stille. Benedicte ville sikkert forstÄ. Dette var Johan! Men det trengte fremdeles ikke helt gjennom, da.

Han smilte varmt til henne.

'Tusen takk. Ehm.. det er noe jeg mÄ si deg.' Han trakk henne med ut pÄ gangen, vekk fra de nysgjerrige blikkene fra jentene som nÄ hadde blitt mistenksomt stille.

'Ja, Ăžh, jeg har vĂŠrt forelska i deg kjempelenge, men jeg har bare ikke turt Ă„ ta kontakt. Det var visst et lykketreff at du dumpet inn i meg i morges. Da forsto jeg at jeg ikke klarte Ă„ leve lenger uten deg. Kan du tilgi meg?'

Det var sÄ vakkert at hun nesten begynte Ä grÄte.

'Selvsagt kan jeg tilgi deg. For Ä vÊre helt Êrlig har jeg vÊrt forelska i deg siden vi begynte pÄ denne skolen sammen.'

Johan virket oppriktig glad og klemte hÄnden hennes kjÊrlig. Han Hjertet hennes slo et par saltoer inni brystet hennes og prÞvde visst Ä bryte seg fri. Hun var sÄ lykkelig!

'Hva var det han ville?' ville de andre jentene vite.

'Date,' hadde hun bare sagt.

De vekslet overraskede og forundrete blikk.

* * *

Emma var godt i gang med Ä fÞne hÄret fÞr hun returnerte til nÄtida. NÄ var klokka nesten fire. Moren ville komme hjem om en halvtimes tid.

Shit! tenkte hun og begynte Ä fÄ panikk. Hva om Petter hadde gjort mer ugagn mens hun var borte?

Hun hev pÄ seg badekÄpa og styrtet ut i stua igjen. Men hvor var Petter?

'Emma!' lĂžd en stemme. Takk og pris! Den kom fra rommet hans.

'Ja, Petter,' svarte hun med en irritasjon som vokste i henne. Hun var nÞdt til Ä lage middag ogsÄ fÞr moren kom hjem.

'Emma, kom!'

'Hva er det?'

'Kom hit da!'

Rommet hans besto av fotball, fotball og rot. OppÄ fotball-sengetÞyet lÄ en haug med skrivesaker, fotballkort smÄting og ting hun ikke engang kunne sette navn pÄ.

'Jeg finner ikke SolskjÊrtrÞya mi!' NÄ var han pÄ grÄten igjen.

'Trenger du den nÄ da?'

'Ja!' grÄt han.

'Hei, sov litt mer, vÊr sÄ snill.'

Hun dukket inn i kjĂžkkenskapet og hentet ut en kjele. Hun drĂžmte seg bort igjen.

* * *

I den siste timen hadde de hatt samfunnsfag. LĂŠreren sto og preiket om den kalde krigen. Emma fikk ikke med seg ett ord.

'Ben,' hvisket hun til Benedicte pÄ raden bak henne.

'Du hĂžrte det?'

'Ja, jĂžss. Du er jĂŠvlig heldig.'

'Men er det ok? Please?'

'Erru gÊren? Vi skulle jo bare prate i kveld, sÄÖ men da mÄ du love Ä komme bort i morra og avlegge full rapport.'

'≈, tusen takk! Selvsagt kommer jeg! Du er verdens greieste!' Det siste hadde hun nok sagt litt i hĂžyeste laget, for lĂŠreren sendte henne et vĂŠr-stille-nĂ„-ellersÖblikk. Ben kunne knapt hĂžres da hun hvisket 'I know. Be sure.'

* * *

Hallooooo!'

'Hei mamma!'

'Emma har fÄtt seg kjÊreste!' ropte Petter ertende fra rommet sitt, og Emma lurte pÄ hvor skarp han egentlig var.

'Er det sant?' spurte moren fort.

'JaaaÖ' Hun trakk pĂ„ det.

Hun nĂžlte fĂžr hun fortsatte.

'Jeg skal ut med en sĂ„nn fyr i dag. DuÖ du tror ikke du kan kjĂžre meg vel?' Hun blunket dĂ„dyraktig med Ăžynene.

'Joda, kanskjeÖ NĂ„r sa du dette var?' NĂ„ begynte kryssforhĂžret.

'Sju. Og han er skikkelig grei og hyggelig. Alle sier det. Det har aldri vÊrt noe trÞbbel med ham. Han fÞlger med i timene og fÄr bra karakterer. Han spiller fotball pÄ skolens lag og han rÞyker ikke.' NÄ hadde hun tatt innersvingen pÄ moren. Hun hadde egentlig lyst til Ä slenge med skonummer og navn pÄ alle tipptippoldeforeldre, men grep seg i det. Ingen vits i Ä tirre moren., sÊrlig ikke nÄ som det virket som om hun begynte Ä bli fornÞyd.

'Kjenner jeg ham?' OK, det var et lite fnugg av mistenksomhet igjen.

'Jeg vet ikke. Han heter Johan.'

'Johan?'

'Ja.'

'Jeg tror jeg har snakket med foreldrene hans pÄ noen foreldremÞter. De virket veldig hyggelige og respektable. Det er greit. Jeg kjÞrer deg.'

'Tusen takk! Du er verdens beste mamma!'

De satt samlet alle tre rundt middagsbordet. Petter griste som vanlig, og hadde snart saus utover hele fjeset og den blomstrete voksduken.

Han kan umulig vĂŠre mer enn fem, tenkte Emma irritert, men sa ingenting.

'Emma har kjÊreste!' ertet Petter igjen i et fortvilt forsÞk pÄ Ä fÄ henne sur. Det greide han.

'Ja, tenk om jeg har det? Har du et problem med det?' snappet hun tilbake, men angret med en gang. Moren sendte henne et advarende blikk.

'Hva skal du ha pÄ deg i kveld, da, vennen min?'

'Jeg tar det rĂžde skjĂžrtet, du vet, det med hjertene. Men hva kan jeg ha over?'

'Hva med den blÄ trekvartlange, du vet den med sÞlvtrykk?'

'Nei, jeg har lyst pÄ noe kortere. Kan jeg lÄne den svarte din, du vet den med englevingene?' Hun priset seg lykkelig for at hun og moren brukte omtrent den samme stÞrrelse. Bens mor, for eksempel, var nesten pÄ stÞrrelse med en sumobryter.

Moren nikket samtykkende.

Endelig satt de i bilen pÄ vei til kinoen. Emma fryktelig spent og litt nervÞs. Hun tok en titt pÄ seg selv i speilet igjen. Etter at hun hadde klÞnet med sminken i over en halvtime hadde moren kommet inn, grepet alt Emma hadde i hendene og hjulpet henne.

Emma trodde hun likte resultatet. Hun syntes hun virket eldre og modnere nÄ. Dessverre var ikke dette noe hun kunne drive med hver dag, det hadde hun rett og slett ikke tid til.

Hun bet seg i leppa.

'Mamma,' sa hun, 'tror du at du kan ta Ä sÄ stoppe litt fÞr kinoen? Du vet, bilen er litt shabby.'

Det var sant. Det var en gammel lyseblÄ Ford. Tetningen rundt vinduene var enkelte steder begynte Ä falle av, pÄ hjÞrnene kunne man se rust i stedet for lyseblÄ lakk, og motoren brÄkte noe grusomt. Men den var pÄlitelig, for Ä sitere moren.

NĂ„ sendte sistnevnte Emma et litt overrasket, litt snurt blikk, men nikket sakte.

'Har du med deg alt nÄ da? Mobil, kam (det er veldig viktig), penger til kino, mat og drosje hvis det trengs?'

'Jada jada. Jeg har alt under kontroll.'

'Ringer du meg etter hvert som tingene gÄr?'

'Ehm, kan vi ikke heller si at jeg sender deg noen meldinger?' Hun smilte oppfordrende. Moren nikket igjen og stoppet bilen.

'Okey, nÄ er det bare rundt hjÞrnet her, sÄ er du ved kinoen. Ha det fint, pus, og ikke kom for seint hjem!'

Emma gikk ut av bilen og prÞvde Ä rette pÄ skjÞrtet. Det var kaldt og fuktig i lufta, og hun dro jakka tettere rundt seg. SÄ ombestemte hun seg og lot den vÊre Äpen. Hun begynte Ä gÄ, mÄtte konsentrere seg for Ä ikke lÞpe.

Hun passerte hjÞrnet, og der sto han! Johan! Han slo ut med armene og ventet pÄ at hun skulle komme. Hun glemte all verdighet og nÊrmest flÞy mot ham og kastet seg inn i omfavnelsen.

Det rÞdgylne hÄret hennes duftet herlig. Han snuste det inn og hvisket 'Du er virkelig vakker.' Hun formelig strÄlte opp mot ham.

Moren til Emma kjÞrte sakte forbi dem, latet som om hun ikke sÄ. Det gjorde hun, og hun var lykkelig langt inn i hjerterota.

Back to the front.