Emma
Emma løp og løp og løp. Hun kunne rett og slett ikke la være, kunne ikke stoppe. Da hun nådde gresset i parken, slo hun tre viltre hjul rett etter hverandre. Det var mer hun noen gang hadde klart før.
Det rødgylne, bølgete håret falt ned i ansiktet hennes og dekket for de smilende blågrå øynene. Selve ansiktet var hjerteformet og fullt av følelser. Uansett hva hun følte, til ethvert tidspunkt, lyste det av ansiktet hennes.
Yes, yes, YES! tenkte hun strålende glad mens hun tok dansetrinn på den fuktige grusgangen under de store, mørke trærne. Det var en grå og våt dag, men ingenting kunne legge demper på humøret hennes. Store skyer av duer lettet på begge sider av henne.
Den gamle damen på benken stirret surt på henne, som vanlig. Men allikevel var blikket litt blidt, kanskje humør var noe som smittet? Emma visste ikke hva hun het, hadde aldri snakket med henne, men på en måte følte hun at hun kjente den gamle damen. Hun satt alltid der når Emma kom hjem fra skolen, hadde alltid gjort det.
Hun var ikke så mye å se på. Den gamle damen altså, ikke Emma. Huden på hendene og i ansiktet var skrukkete som et altfor velbrukt gammelt laken. Noen ganger hadde hun med brødsmuler til duene. Håret hennes var samlet i en stram, grå knute. Noen ganger, når det var kjølig i lufta, sånn som i dag, hadde hun på seg et usmakelig rødbrunt pannebånd og matchende fingervanter.
Hun virket alltid tverr og sur. Leppene var tørre og tett sammensurpete, sånn som det blir når du strammer en tøypose med snøring i toppen.
Emma gikk rett forbi, som vanlig uten å se på henne.
Da hun nådde den andre enden av parken var hun kommet ut i den gamle bydelen. Husene her var for det meste gamle bygårder med en viss forfallen sjarm.
* * *
Livet var vidunderlig herlig. Sånn hadde hun ikke følt det denne morgenen, da hun hadde deiset inni Ham i vestibylen på skolen. Hun hadde snudd seg og gått baklengs for å si hadet til noen venner i en annen klasse. Hun hadde akkurat snudd seg tilbake igjen, men uten helt egentlig å se hva som var foran henne, da Det skjedde. Hun dumpet inn i et eller annet loddrett på gulvet foran henne. Det kunne ikke være en av stolpene, for selv om hun hadde gått på dem tidligere, hadde hun gått forbi dem nå.
Det var heller ikke mykt, sånn som ñ uæææh! Vakt-mesteren! ≈h, at hun kunne tenke sånn.
Først da tok hun seg sammen og mønstret personen foran henne med øynene. Han hadde pene, brune kordfløyelsbukser, en stilig mørkegrå genser med en lysere stripe over brystet, og en morsom lakserosa skjortekrage stikkende opp fra genseren.
Til slutt så hun opp på ansiktet Hans. Huden var glatt og pen, med noen (ytterst) få fregner dusjet ned på nesa. ÿynene var det klareste, mest skinnende blå. Håret hans var lysebrunt ñ i en absolutt nydelig frisyre, litt sånn halvlangt på en måte.
Det var Johan, skolens fineste gutt.
Hun prøvde skrekkslagen å stotre fram en unnskyldning, men han bare slo ut med hånda, smilte verdens skjønneste smil og ñ blunket til henne.
* * *
Emma vridde om nøkkelen i den gamle tredøra med det rustne dørskiltet. Leiligheten var trang og liten, men hyggelig innrettet.
'≈ nei, Petter, hva har du gjort!?' Petter, hennes åtteårige onde lillebror, hadde slått til ñ igjen. Over hele kjøkkenveggen var det små, lilla håndavtrykk. Hun visste det var en feil å kjøpe fingermaling til ham.
'Emmaaaaa!' sutret han.
Hva er det nå da, din jævla tulling, tenkte hun ampert, har du ikke gjort nok skade som det er?
Hun fulgte lyden ut i stua. Vanligvis var det et hyggelig rom, med blekgule vegger og pastellilla gardiner. Hvis man så veldig nøye etter, oppdaget man et stort, pent blomstermønster.
Omtrent midt i rommet sto en gammel, slitt svart skinnsofa, og i hjørnet sto en blå stressless-etterligning. Tv-en var absolutt ikke av nyeste modell, men den funket fremdeles fint, som moren pleide å si. Mellom tv-en og sofaen sto salongbordet. Selve bordplaten var i mørkt, sotet glass, beina og avishylla under var i ett eller annet svartmalt metall. På hylla lå en hel haug med blader: hennes egne ungdomsblader, Petters fotball og morens Se og hør. Emma syntes dette var det kuleste møbelet i hele stua. Moren hadde kommet over det på salg i en av de hippe butikkene inne i byen.
I dag var det sofaen som var problemet. Petter hadde tydeligvis prøvd å spise frokostblanding med yoghurt. Prøvd. Hele porsjonen lå klint utover. Mens hun sto der, lammet av frykt, dryppet den sakteflytende massen ned på det slitte plankegulvet.
'Petter,' sa hun, nesten litt på gråten. 'Jeg har sagt jeg vet ikke hvor mange ganger at du ikke skal spise før jeg kommer hjem.' Hun var streng nå, men gudene måtte vite at hun hadde rett til det. Naturligvis måtte han ødelegge dagen hennes!
'Men jeg var så sulten,' grein han mens tårene rant i strie bekker nedover kinnene hans.
'OK, gå og hent en klut og noe papir så vi får fiksa dette før mamma kommer hjem,' beordret hun og tok skjea og begynte å skrape bort frokostblanding og yoghurt fra sofaen.
Igjen drømte hun seg bort til tidligere på dagen.
* * *
Den andre gangen den dagen hun hadde truffet Johan var i storefri. Hun skulle i kafeteriaen for å kjøpe en yoghurt. Han sto der, lent gangsteraktig mot veggen. Da han så henne komme rettet han seg opp og stilte seg etter henne i køen. Etter et øyeblikk eller tos nøling, sa han: 'Hei. Du er Ö Emma, ikke sant?'
'Eh, jo, jada,' hadde hun svart stotrende.
'Ja, jeg trodde det,' hadde han sagt da. Så ble det stille igjen, på den pinlige måten. Hun var innerst inne i fyr og flamme, men hun turte rett og slett ikke å vise det.
Hun betalte for yoghurten og begynte å bevege seg mot klasserommet igjen. Han fulgte etter. Hun stoppet og så på ham.
'Jeg ville bare si,' begynte han usikkert, 'øh, ehmÖ Vel, duÖ du erÖ Du er veldig flink til å tegne!'
En dekkløgn, det var helt åpenbart, for hun var ikke flink til å tegne. Dessverre hadde kunst og håndverklærerne bestemt seg for å ramme inn og henge opp en tegnelekse som klassen hennes hadde hatt. Emma hadde gjort den leksa før frokost på innleveringsdagen.
Men det var jo hyggelig da, selv om det opplagt var noe annet han ville si.
'Hei Johan! Kommer du?' ropte noen av kameratene hans.
'ÿh, jeg må visst gåÖ' stammet han.
'Ja, hadet da,' sa hun forvirret. Kjekke, kule utrolig populære Johan snakket med dumme, teite Emma med billige klær? Verden var merkelig.
* * *
Nei, dette dugde ikke. Hun sto bare der i drømmeland, fikk ikke gjort noe som helst.
Hun skottet ned, og jammen var det ikke lille Petter hun så, fullt i gang med tørkepapir? Han prøvde fortvilt å slette minnene fra det uheldige måltidet. Snart var alt borte fra sofaen, og hun hjalp ham litt vennligere å få bort resten fra gulvet.
'Skal jeg hjelpe deg med maten nå?' spurte hun og prøvde å skjule oppgittheten i stemmen.
'Næh, eríkke sulten lenger,' sa han misfornøyd. Snart satt han begravd i et av de gamle fotballbladene igjen og lot ikke til å kunne forstyrres. Emma visste at han for det meste bare så på bildene, men at han prøvde å stave seg fram til bildetekstene også.
Oi, jeg er nødt til å bli ren og pen til i kveld, tenkte hun plutselig.
'Hei Petter, jeg går og tar et bad, jeg!' ropte hun.
'Mmm,' svarte han. Emma trodde ikke at han hadde fått med seg det hun sa.
Hun sank ned i det varme badevannet og tenkte på hva hun kunne ha på seg i kveld. Det røde skjørtet med de små gule hjertene, det er rent. Og de stripete strømpene. Men hva kan jeg bruke over?
Det varme vannet gjorde sitt for å avstresse henne, og snart var hun tilbake ved sitt tredje møte med Johan.
* * *
Det var i det siste lille friminuttet. Emma satt litt i utkanten av sirkelen av jenter som alltid dannet seg i friminuttene. Hun var i utkanten, men del av samtalen allikevel.
Hun skulle akkurat til å komme med et nytt argument da hun så et kjent fjes titte inn døråpningen. Johan vinket til henne.
Meg? tenkte hun og pekte på seg selv mens hun hevet øyenbrynene spørrende.
Ja, mimet han. Så fikk hun gå da. På veien fra vindushjørnet føltes det som om hun snublet i tusen sekker.
Han smilte varmt og tok henne i hånda da hun (omsider) nådde frem.
'Ehm.. Emma, skal du noe i kveld?'
'ÿh, nei, jeg tror ikke det,' svarte hun et sted mellom forundret og forferdet. Ba han henne med ut?
'Møt meg ved kinoen klokka sju, så kan vi kanskje spise noe sammen etterpå. Ja, bare hvis du vil, altså..'
'Naturligvis vil jeg,' svarte hun stille. Benedicte ville sikkert forstå. Dette var Johan! Men det trengte fremdeles ikke helt gjennom, da.
Han smilte varmt til henne.
'Tusen takk. Ehm.. det er noe jeg må si deg.' Han trakk henne med ut på gangen, vekk fra de nysgjerrige blikkene fra jentene som nå hadde blitt mistenksomt stille.
'Ja, øh, jeg har vært forelska i deg kjempelenge, men jeg har bare ikke turt å ta kontakt. Det var visst et lykketreff at du dumpet inn i meg i morges. Da forsto jeg at jeg ikke klarte å leve lenger uten deg. Kan du tilgi meg?'
Det var så vakkert at hun nesten begynte å gråte.
'Selvsagt kan jeg tilgi deg. For å være helt ærlig har jeg vært forelska i deg siden vi begynte på denne skolen sammen.'
Johan virket oppriktig glad og klemte hånden hennes kjærlig. Han Hjertet hennes slo et par saltoer inni brystet hennes og prøvde visst å bryte seg fri. Hun var så lykkelig!
'Hva var det han ville?' ville de andre jentene vite.
'Date,' hadde hun bare sagt.
De vekslet overraskede og forundrete blikk.
* * *
Emma var godt i gang med å føne håret før hun returnerte til nåtida. Nå var klokka nesten fire. Moren ville komme hjem om en halvtimes tid.
Shit! tenkte hun og begynte å få panikk. Hva om Petter hadde gjort mer ugagn mens hun var borte?
Hun hev på seg badekåpa og styrtet ut i stua igjen. Men hvor var Petter?
'Emma!' lød en stemme. Takk og pris! Den kom fra rommet hans.
'Ja, Petter,' svarte hun med en irritasjon som vokste i henne. Hun var nødt til å lage middag også før moren kom hjem.
'Emma, kom!'
'Hva er det?'
'Kom hit da!'
Rommet hans besto av fotball, fotball og rot. Oppå fotball-sengetøyet lå en haug med skrivesaker, fotballkort småting og ting hun ikke engang kunne sette navn på.
'Jeg finner ikke Solskjærtrøya mi!' Nå var han på gråten igjen.
'Trenger du den nå da?'
'Ja!' gråt han.
'Hei, sov litt mer, vær så snill.'
Hun dukket inn i kjøkkenskapet og hentet ut en kjele. Hun drømte seg bort igjen.
* * *
I den siste timen hadde de hatt samfunnsfag. Læreren sto og preiket om den kalde krigen. Emma fikk ikke med seg ett ord.
'Ben,' hvisket hun til Benedicte på raden bak henne.
'Du hørte det?'
'Ja, jøss. Du er jævlig heldig.'
'Men er det ok? Please?'
'Erru gæren? Vi skulle jo bare prate i kveld, såÖ men da må du love å komme bort i morra og avlegge full rapport.'
'≈, tusen takk! Selvsagt kommer jeg! Du er verdens greieste!' Det siste hadde hun nok sagt litt i høyeste laget, for læreren sendte henne et vær-stille-nå-ellersÖblikk. Ben kunne knapt høres da hun hvisket 'I know. Be sure.'
* * *
Hallooooo!'
'Hei mamma!'
'Emma har fått seg kjæreste!' ropte Petter ertende fra rommet sitt, og Emma lurte på hvor skarp han egentlig var.
'Er det sant?' spurte moren fort.
'JaaaÖ' Hun trakk på det.
Hun nølte før hun fortsatte.
'Jeg skal ut med en sånn fyr i dag. DuÖ du tror ikke du kan kjøre meg vel?' Hun blunket dådyraktig med øynene.
'Joda, kanskjeÖ Når sa du dette var?' Nå begynte kryssforhøret.
'Sju. Og han er skikkelig grei og hyggelig. Alle sier det. Det har aldri vært noe trøbbel med ham. Han følger med i timene og får bra karakterer. Han spiller fotball på skolens lag og han røyker ikke.' Nå hadde hun tatt innersvingen på moren. Hun hadde egentlig lyst til å slenge med skonummer og navn på alle tipptippoldeforeldre, men grep seg i det. Ingen vits i å tirre moren., særlig ikke nå som det virket som om hun begynte å bli fornøyd.
'Kjenner jeg ham?' OK, det var et lite fnugg av mistenksomhet igjen.
'Jeg vet ikke. Han heter Johan.'
'Johan?'
'Ja.'
'Jeg tror jeg har snakket med foreldrene hans på noen foreldremøter. De virket veldig hyggelige og respektable. Det er greit. Jeg kjører deg.'
'Tusen takk! Du er verdens beste mamma!'
De satt samlet alle tre rundt middagsbordet. Petter griste som vanlig, og hadde snart saus utover hele fjeset og den blomstrete voksduken.
Han kan umulig være mer enn fem, tenkte Emma irritert, men sa ingenting.
'Emma har kjæreste!' ertet Petter igjen i et fortvilt forsøk på å få henne sur. Det greide han.
'Ja, tenk om jeg har det? Har du et problem med det?' snappet hun tilbake, men angret med en gang. Moren sendte henne et advarende blikk.
'Hva skal du ha på deg i kveld, da, vennen min?'
'Jeg tar det røde skjørtet, du vet, det med hjertene. Men hva kan jeg ha over?'
'Hva med den blå trekvartlange, du vet den med sølvtrykk?'
'Nei, jeg har lyst på noe kortere. Kan jeg låne den svarte din, du vet den med englevingene?' Hun priset seg lykkelig for at hun og moren brukte omtrent den samme størrelse. Bens mor, for eksempel, var nesten på størrelse med en sumobryter.
Moren nikket samtykkende.
Endelig satt de i bilen på vei til kinoen. Emma fryktelig spent og litt nervøs. Hun tok en titt på seg selv i speilet igjen. Etter at hun hadde klønet med sminken i over en halvtime hadde moren kommet inn, grepet alt Emma hadde i hendene og hjulpet henne.
Emma trodde hun likte resultatet. Hun syntes hun virket eldre og modnere nå. Dessverre var ikke dette noe hun kunne drive med hver dag, det hadde hun rett og slett ikke tid til.
Hun bet seg i leppa.
'Mamma,' sa hun, 'tror du at du kan ta å så stoppe litt før kinoen? Du vet, bilen er litt shabby.'
Det var sant. Det var en gammel lyseblå Ford. Tetningen rundt vinduene var enkelte steder begynte å falle av, på hjørnene kunne man se rust i stedet for lyseblå lakk, og motoren bråkte noe grusomt. Men den var pålitelig, for å sitere moren.
Nå sendte sistnevnte Emma et litt overrasket, litt snurt blikk, men nikket sakte.
'Har du med deg alt nå da? Mobil, kam (det er veldig viktig), penger til kino, mat og drosje hvis det trengs?'
'Jada jada. Jeg har alt under kontroll.'
'Ringer du meg etter hvert som tingene går?'
'Ehm, kan vi ikke heller si at jeg sender deg noen meldinger?' Hun smilte oppfordrende. Moren nikket igjen og stoppet bilen.
'Okey, nå er det bare rundt hjørnet her, så er du ved kinoen. Ha det fint, pus, og ikke kom for seint hjem!'
Emma gikk ut av bilen og prøvde å rette på skjørtet. Det var kaldt og fuktig i lufta, og hun dro jakka tettere rundt seg. Så ombestemte hun seg og lot den være åpen. Hun begynte å gå, måtte konsentrere seg for å ikke løpe.
Hun passerte hjørnet, og der sto han! Johan! Han slo ut med armene og ventet på at hun skulle komme. Hun glemte all verdighet og nærmest fløy mot ham og kastet seg inn i omfavnelsen.
Det rødgylne håret hennes duftet herlig. Han snuste det inn og hvisket 'Du er virkelig vakker.' Hun formelig strålte opp mot ham.
Moren til Emma kjørte sakte forbi dem, latet som om hun ikke så. Det gjorde hun, og hun var lykkelig langt inn i hjerterota.